Mariio

Livet, altså!
I dag fullførte jeg ukens 7. treningsøkt! FØLELSEN!
For et par måneder siden hadde jeg godtatt at sofaen var min beste venn og trening var for tullinger som krangler med sofaen sin.
Sofaen og jeg er fortsatt gode venner, virkelig, MEN nå nyter jeg den mye bedre etter et par timer på Elixia.

For en som ikke har vært i aktivitet siden 10. klasse (..hvor mange år er det siden nåherreguud 5 år siden!!!!), sett bortifra litt her og der, så er jeg virkelig stolt.
Tidligere spilte jeg både håndball og fotball, men så ble jeg for kul for det (....). Angret sykelig på at jeg noensinne ga det opp da jeg hadde mitt første møte
med tredemøllen for snart 2 måneder siden. Det var pinlig. Det hadde seg sånn at jeg var der sammen med pappaen min, som er 55 år gammel.
Han løp og løp og løp, jeg gikk og "løp" og gikk. Get me right, pappa er skikkelig flink, men.. Det gjør noe med en person når din forelder er sprekere enn deg.
Du, som kun er 21 år !! Der og da snudde det for min del, så takk til pappa! 

Nå er treningen blitt en del av hverdagen. Jeg startet rett på; minst 4 økter hver uke. And still going strong. 
Hadde to timer med PT, fikk en del tips til øvelser som kunne gi meg kroppen jeg så gjerne vil ha.
Leste opp og ned i mente på Internettet og kom over masse blogger og andre nettsider som viste meg bilder av jenter med muskler. Masse muskler.
Har egentlig ikke syntes noe særlig om det før.. Men nå.. NÅ ALTSÅ! Strong is the new skinny!!

Selvfølgelig, etter 2 måneder med trening har jeg absolutt langt igjen før jeg når målet. Stronger, better, faster..
Men allerede nå ser jeg forandringer. Merker forandringer. Har lenge vært plaget med vond korsrygg, men merker ikke noe til det nå lenger. Med mindre
det er gangsperr etter en styrkeøkt. Skuldre og nakke er ikke lenger langt oppetter ørene fordi de er så stive.
Det finnes ikke en eneste negativ ting å si om trening. Jeg elsker det.

Og jeg er så stolt. Hver eneste muskel som plutselig blir større,  som løfter mer, bedre utholdenhet, når jeg øker tempoet på tredemøllen, jeg hopper av glede! 
Man legger så sykt mye ned i det, og da er det så godt å se resultater. Snart skal jeg måle meg igjen, og er spent som bare det!
Sist, var det en forskjell på hele 25 cm totalt over kroppen. TJUEFEM, etter to uker. Nå er jeg i tillegg begynt med en kaloridiett, så håper at det gir resultater
og at jeg snart kan se markerte muskler. Ikke det at jeg har noe i mot å flexe for å vise andre (stå i speilet og flexe for meg selv).. men vil at man skal kunne se; shit, hun er sterk hun.
Utsiden må jo matche innsiden!

Tror grunnen til at det har gått greit denne gangen, i forhold til de andre gangene jeg har begynt på et treningssenter og holdt det gående i en måned for så å bli støttemedlem,
er at.. målet er ikke å bli tynnere. Derimot er det å bli en bedre meg. Jeg gjør dette for min egen skyld, og ikke fordi jeg vil se bra ut for andre. Jeg vil rett og slett bare trives i min egen hud.

Stå på, Marianne !!! 

 

Her sitter jeg. I min leilighet, i min sofa, alt for sent på natten, og leser en blogg jeg startet for noe som virker evigheter siden.
Leste gjennom innleggene mine og tenkte; hvem er denne tenåringsjenten?
Det er fortsatt en stor del av henne igjen i meg, kanskje bare litt mer.. utviklet? Eldre?
Jeg tar meg selv i å ha problemer med å huske hendelsene jeg har skrevet om. Men så husket jeg de igjen, i hvertfall sånn ca.. Og herremiin, så jeg savner den tiden.
Det er ikke det at livet mitt nå er noe verre enn hva det var da, faktisk motsatt, det er bedre.
Men det er vel en sånn tanke som vi alle får når man leser noe man har skrevet for et par år siden, eller ser et bilde av oss selv med en hårfarge man gjerne skulle vært uten,
haha eller en piczo-side (for de av oss som hadde det, GRØSS). Tenk at jeg ikke er tenåring lenger....
Så sitter man der da, og smiler for seg selv. Tenker på den tiden hvor man følte at verden lå på ens skuldre, men samtidig ante man ingenting om ansvar,
trodde man hadde svaret på alt, men visste jo bare innledningen.. Venter enda på konklusjonen! Om man noen gang kommer til den?
Uansett, for nå så er vel dette en mer privat ting for meg selv, et sted hvor jeg kan skrive og skrive til krampen tar meg.
Kjenner behovet for et slags kunstnerisk utløp. En greie jeg kan forme som jeg vil. Leke skulptør med tastaturet. 
Kanskje sitter jeg et sted i verden om 3 år igjen og leser gjennom dette innlegget (og forhåpentligvis flere), og tenker at jeg savner denne tiden?
Best å gjøre meste ut av det! Husk det, Marianne.

Hvorfor sover jeg ikke ?? 
 

Jeg ble utfordret av Jeanette Elisabeth til å skrive 7 sannheter om meg som de fleste av dere ikke vet.
Dette synes jeg egentlig er ganske vanskelig siden jeg innbiller meg selv at jeg er veldig åpen om det meste!
Men OK, here goes:

1. Jeg pleide å være en av de kidsa som hang og slang rundt på senteret.

2. Jeg pleide å være en sporty jente som drev på med både håndball og fotball. Hadde en strålende fremtid innen begge sportene faktisk.

3. Jeg slever når jeg sover. Mye.

4. Jeg har en hjerteformet boks som inneholder minner fra gutter jeg har likt. Inneholder alt fra en prislapp til Lovehearts. I'm a stalker.

5. Jeg elsker en som aldri vil bli min. Untatt i dagdrømmene mine. Der har vi leilighet og mops.

6. Jeg sover fortsatt med Store-Ba. Kosebamsen min på 16 år.

7. Jeg hater klovner og Mariah Carey.

Da som det var over, håper dere ble litt klokere på hvem jeg er. Ikke bli FOR skremt, jeg har en fin personlighet altså!

Livet mitt den siste tiden:
Vært i Stavanger hos min pappa. Han bor egentlig ikke der. Han jobber der. Og har derfor en leilighet i byen med rar dialekt. En ganske standard helg;
-Shopping
-Spise på Mexico
-Slappe av
-Spise sjokolade

De 4 S'ene. Niice.
Ellers vandrer tankene rundt hva jeg skal gjøre til neste år. Siste året på Videregående. PANIKK! Det er så mye å velge i! Skal jeg fortsette med Media? Skal jeg ta Allmenn påbygg? Skal jeg holde meg i Bergen?, Eller flytte til en annen by? Et annet land? Håper at uansett hva som skjer så ender jeg opp på samme sted som Jeanette. Ellers kommer jeg til å dø. Eller. Liksom. Dere tar poenget. Jeg ønsker Jeanette lykke og blablabla, noe som innebærer at hun må få reise dit hun vil og gjøre det hun vil. Men siden det blir feil av meg å bli med bare for å være i nærheten av henne, er ingenting sikkert. OG DET ER SKUMMELT! Kanskje jeg bare skal kidnappe henne, ta henne med til en crazy kirurg og forlange at han skal sy oss sammen så vi blir siamesiske tvillinger og hun ALDRI kan forlate min side! Men for å gjøre noe sånt tror jeg at jeg må bli et par hakk galere enn hva jeg allerede er. DAMN IT!

Etterlater dere til et bilde av min kjære..


Se på den nydelige jenten, hvem vil vel ikke ha henne rundt seg 24/7?

Dette er det første innlegget i et nytt år..

De fleste snakker om forandringer de skal gjøre, ting de skal bli flinkere til og hva de aldri skal gjøre igjen.
Personlig setter jeg ikke nyttårsforsetter høyt ettersom de går til helvete år etter år. Det er ikke sånn at jeg føler meg overlegen på noe måte, at jeg ikke føler jeg har sider av meg jeg bør forandre, men jeg er altfor flink til å gi opp og finne meg i situasjoner og tenke; sånn er det bare! Så dette året har jeg ikke planer om å trene mer, spise sunnere og bli flinkere på skolen, men å faktisk gjennomføre ting jeg har villet lenge! Greit, det å trene, spise sunnere og å bli flink på skolen er jo noe av det, men det er ikke hoved saken. Jeg skal slutte å gi opp. Altfor mye har jeg mistet fordi stoltheten min kommer i veien. Venner, kjærester.. ting som har betydd for mye til å bare bli gjemt bakerst i hodet. Dette året har begynt dårlig. Jeg har blitt sviktet, skuffet og forlatt uten å ha fortjent det. Jeg har mistet farmoren min, en fantastisk dame som har betydd utrolig mye for meg. Desverre bor hun på østlandet, så har ikke fått vært med henne så mye jeg skulle ønsket. Men de tidene vi har hatt sammen har vært utrolig bra. Hun er den tøffeste damen jeg noen gang har kjent. En gammel dame med kols og dårlige ben, men som har så mye trøkk i seg skal du lete lenge etter. Men samtidig gjør det meg veldig trist. Jeg er så glad i henne, men allikevel har jeg ikke klart å.. bry meg om det enda. Jeg har ikke grått en eneste tåre, jeg har ikke klart å trøste resten av familien. Bestevenninnen min sa at vi alle har forskjellige måter å takle sorg på. Min suger. Jeg har så lyst å grine til det gjør vondt, kaste ting i veggen og føle. Jeg aner ikke hvor følelsene mine forsvant gjennom årene, men de er ikke her. Derfor blir det også en av de tingene jeg ikke skal gi opp i år; følelsene mine. Greit , jeg er en veldig sterk person, men SÅ umenneskelig som jeg har vært den siste tiden unner jeg ikke den sterkeste sjel. Det å se bestevenninnen din grine, og ikkje klare å grine sammen med henne er helt forjævlig. For bestevenner skal le sammen, men også kunne grine sammen når den andre ikke har det bra! Jeg vet at vennene mine er sikker på at jeg alltid vil være der og trøste dem, få dem til å le, få dem i bedre humør rett og slett! Men for meg er ikke det godt nok, jeg vil klare å føle det de føler. Så for de av dere som leser dette og kjenner meg godt; Uansett hvor mye det virker som jeg ikke bryr meg, så gjør jeg det. Ikke gi meg opp, for jeg skal aldri gi dere opp.

Så, nok med følelser for denne gang!
Var oppe hos Jeanette i dag og spiste raspeballer med pinnekjøtt til! Herlig kombinasjon av god mat!
Vi begynte på første sesong av OC og snakket om alt og ingenting. Da kom jeg plutselig på at jeg hadde glemt å fortelle henne noe veldig viktig som skjedde på fredagen! Jeg var på fest sammen med gamle venner, blant annet Line, Karianne og Martine. Vi satt og snakket om gode, gamle dager. Da vi alle ble kjent som førsteårsstudenter på Årstad. Den gode tiden vi hadde før enkelte av oss ble uvenner. Så jeg fortalte Karianne om at Jiffy hadde planer om å sende melding til henne og om innholdet i den meldingen. Karianne ble kjempeglad og kjemperørt, så i dag inviterte Jiffy alle sammen på jentekveld hos henne! It goes down on wednesday! Det blir kjempekoselig! Det er nesten et helt år siden alle var samlet på samme sted uten drama, men med kos og hygge. Håper det blir så bra eller bedre enn det pleide å være. Savner jentene mine..

Også, en liten shoutout til dere utvekslingsstudenter rundt i verden, Pia og Katrine; Vil at dere skal vite at jeg savner dere, og gleder meg til dere kommer hjem! Da skal vi ha kjempestor fest, og vi skal henge i barnehagen som før! Håper dere koser dere kjempemasse, virker som dere gjør det fra det vi har snakket sammen! Selvom det ikke er på langt nær så mye som jeg skulle ønsket er det hvertfall bedre enn ingenting, hva ? Er glad i dere søtinger!

Stoor klem fra Marianne, som gjør fremgang med følelsene sine:)